Hovedbudskap:
Mattilsynet har bedt Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) om å vurdere polybromerte difenyletere (PBDE) med henblikk på å: 1) Oppdatere og gjennomgå datagrunnlaget for en risikovurdering av PBDE. 2) Sammenlikne nivåer og sammensetning av PBDE i ulike matvarer for å vurdere hvilke matvarer og hvilke kongenere som er av betydning for PBDE-eksponeringen. 3) Vurdere hvilke matvarer og hvilke kongenere som bør analyseres slik at datagrunnlaget for å utføre inntaksberegninger blir bedre.
Saken har blitt behandlet av Faggruppen for forurensninger, naturlige toksiner og medisinrester i matkjeden i VKM (Faggruppe 5).
Polybromerte flammehemmere (polybromerte difenyletere; PBDE) brukes som tilsetninger i en rekke produkter, som elektriske artikler, elektroniske kretskort, tekstiler og bygningsmaterialer.
Det er overveiende tre kommersielle PBDE-blandinger som produseres, med varierende grad av bromering av de aromatiske ringene. Disse er dekabromdifenyleter, oktabromdifenyleter og pentabromdifenyleter. Disse blandingene har ulik sammensetning og renhet. I de fleste toksisitetsstudier er en eller flere av disse blandingene brukt.
Både enkeltforbindelser og kommersielle PBDE-blandinger er testet i mus og rotter. Pentabromerte forbindelser synes å være de mest toksiske.
Det er observert effekter på tyreoideahormonbalanse, histopatologiske forandringer i tyreoidea og lever, og nevrotoksiske effekter/adferdseffekter i form av vedvarende økt aktivitet etter eksponering på fosterstadiet.
For flere av de rapporterte effektene er den toksikologiske betydningen for mennesker uklar. Ytterligere usikkerhet er knyttet til at testsubstansen i flere studier kan ha vært forurenset med bromerte dioksiner og furaner. Det fremholdes at det er store kunnskapsmangler rundt effekter (herunder virkningsmekanismer, metabolisme, halveringstider) av PBDE både i forsøksdyr og i mennesker.
Faggruppe 5 er av den oppfatning at det foreløpig ikke er toksikologiske grunnlag for å fastsette en TDI (tolerabelt daglig inntak) ut i fra den kunnskap som finnes om PBDE i dag.
Dersom en temporær TDI skulle etableres, ville en måtte trekke inn ekstra usikkerhetsfaktorer på grunn av manglende datagrunnlag. Faggruppe 5 velger å angi en eksponeringsmargin (MOE) for PBDE i denne risikovureringen.
Fisk er hovedkilden til PBDE-eksponering via kosten, og står for ca ¾ av eksponeringen. Eksponering via kost består hovedsakelig av (tetra) BDE-47 og (penta) BDE-99 og (penta) BDE-100, og i mindre grad (heksa) BDE-153 og (heksa) BDE-154. I morsmelk utgjør (heksa) BDE-153 et betydelig innslag.
Det er stor margin (mer enn 5000 ganger) mellom beregnet inntak via kosten hos de fleste grupper i befolkningen (generell befolkning, diende barn, konsumenter av ørret fra Mjøsa) og både nulleffekt- og laveste effektnivå i de fleste studier i forsøksdyr.
Denne marginen vurderes som tilstrekkelig stor til at de fleste grupper i befolkningen er beskyttet mot uønskede helseeffekter av PBDE. En studie kan tyde på lavere effektnivå, og dersom denne senere bekreftes kan eksponeringsmarginen være noe lavere.
PBDE-kongenere med høyest forekomst bør inngå i overvåkningsprogram for mat. Dette er BDE-28, -47, -99, -100, -153, -154 og -183. Det er knyttet usikkerhet til eksponering for BDE-209 fra mat. Nivået av BDE-209 i mat bør bestemmes som et ledd i å avdekke matens betydning som eksponeringsvei. Ved PBDE-analyser må kvantifiseringsgrense oppgis, og det er viktig at den er tilstrekkelig lav.
Videre må det oppgis hvordan blindprøvene har blitt behandlet og om blanknivået har blitt subtrahert fra måleresultatene, og analyseusikkerheten og beregningen av denne må beskrives.
Risikovurderingen ble publisert: 15.07.2005
Kontakt
Vitenskapskomiteen for mat og miljø
The Norwegian Scientific Committee for Food and Environment
Andre populære artikler