Skrantesyke – oppdatert kunnskap om sykdom og spredningsrisiko

Det er konklusjonen til Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM). VKM har oppdatertkunnskap om sykdommen og smittespredning som er publisert i 2018 til 2020, og vurdert muligheter for hvordan denne svært smittsomme dyresykdommen kan håndteres.

Bakgrunnen for oppdateringen er at skrantesyke ble påvist hos en villrein på Hardangervidda høsten 2020.

Kunnskap står ved lag

VKM har vurdert relevant forskning som er publisert i 2018 til 2020, og gått gjennom pågående forskningsprosjekter. Analyseresultater av skrantesyke og overvåkningsdata for villrein er satt inn i en smitteoppdagelsesmodell og en bestandsestimeringsmodell og brukt til å estimere forekomst av skrantesyke på Hardangervidda.

Kunnskapsoppdateringen har ikke avdekket ny forskning som tilsier at håndteringen av skrantesyke i Norge bør endres.

-Kunnskapsgrunnlaget som er beskrevet i tidligere VKM-rapporter er fortsatt relevant. Det har derimot kommet nye studier som styrker og utdyper kunnskapen vi har på området, sier Bjørnar Ytrehus. Han har vært faglig leder av arbeidet.

Det er blant annet gjort studier som underbygger at prionene kan føre til sykdom selv etterat de har vært utsatt for vær og vind i miljøet i mange år. Forsøk hvor hvithalehjort har blitt infisert med skrantesykeprioner, viser at det trengs svært små doser med smittestoff for at dyr blir syke.

Det er også gjort studier av sammenhengen mellom jakt på bukker og forekomst av skrantesyke.

-Konklusjonen på disse er at hard beskatning av voksne bukker kan holde forekomsten lav, sier Ytrehus.

Han løfter også frem studier som viser at effekt av tiltak avhenger av hvilken fase utbruddet er i når tiltak settes inn.

-I en tidlig fase av sykdomsutbruddet, er det en viss mulighet for at utbruddet kan stanses ved at alle infiserte dyr tas ut før de rekker å smitte andre. Men det skal ikke mer enn fem smittede dyr til, før det som regel går mot fullt utbrudd, ifølge Ytrehus.

Strategier for håndtering

VKM skisserte tre strategier for å håndtere skrantesyke i rapporten fra 2017: ingen tiltak, utrydde smitte, begrense smitte. Tiltakene er vurdert på ny i lys av oppdatert kunnskap.

Hvis det ikke settes inn tiltak, er det stor sannsynlighet for at forekomst av skrantesyke på Hardangervidda vil øke og spres til andre bestander av villrein, tamrein og annet hjortevilt, konkluderer VKM.

-Det finnes ikke vitenskapelig grunnlag for å hevde at sykdommen vil forsvinne av seg selv, sier Ytrehus.

Etter hvert vil det bli mer smitte i miljøet, som igjen vil føre til at smittespredningen kommer ut av kontroll.

Den eneste måten å utrydde smitte på, er å utrydde dyrene som er infisert og legge det berørte området brakk inntil miljøsmitten er borte. Det vil ta mange år.

-Effekten av utrydding avhenger av om det allerede finnes smitte i andre bestander, og av om miljøsmitten forsvinner i løpet av brakkleggingen, sier Ytrehus.

VKM peker også på at utrydding vil ha andre uønskede konsekvenser. Blant annet vil det ha økologiske ringvirkninger, fordi villrein har stor betydning for økosystemet på Hardangervidda. Nedslakting har også dyrevelferdsmessige sider.

Å begrense smitte innebærer å sette inn mange ulike tiltak for å holde forekomsten innen villreinbestanden så lav som mulig og minimere sannsynligheten for videre spredning.

-Vi har størst mulighet for å lykkes med å begrense smitten ved å sette inn mange sterke tiltak samtidig mens forekomsten av smitte er lav. Hvis vi er heldige, kan summen av tiltak føre til at sykdommen utryddes, sier Ytrehus.

Tiltak

Et tiltak som trolig vil ha stor effekt, er å minimere andelen bukker og redusere totalbestanden. Tiltaket må gjennomføres så snart som mulig.

-Reduksjon av andelen voksne bukker vil sannsynligvis redusere forekomsten av smitte innen bestanden, ettersom det ser ut til at bukker smittes tre ganger så ofte som simler.

-Å redusere antallet dyr i hele bestanden har usikker effekt på andel infiserte og spredningsraten innen villreinflokken, men har sannsynligvis effekt på forekomsten av miljøsmitte og muligheten for spredning til andre bestander, utdyper Ytrehus

Et annet mulig tiltak, er å redusere menneskelig ferdsel på deler av Hardangervidda. Det kan gi reinen større areal å ferdes på, slik at tettheten blir lavere og sannsynligheten for at dyra eksponeres for miljøsmitte blir mindre.

Gjerder mellom Hardangervidda og omkringliggende områder kan forhindre at rein vandrer inn og ut. Det er viktig for å unngå spredning til andre bestander.

-Tiltak for å styre villreinens arealbruk vil ha størst effekt om de settes i verk nå og gjennomføres i løpet av kort tid, sier Ytrehus.

For å forhindre smitte mellom villrein og videre spredning til andre hjortedyr, er det viktig å unngå opphopning av miljøsmitte på steder hvor villreinen samler seg, for eksempel der hvor det er satt ut salttein for sau.

Usikkerhet

Det er mange usikkerheter i vurderingen. Den viktigste er følgene av at funnet på Hardangervidda viste at skrantesyken ikke var begrenset til Nordfjella.

-Det betyr at det er usikkert om smitten også finnes i andre hjorteviltbestander. For å få god nok kunnskap til å ta gode valg, er det viktig med mer kartlegging underveis, sier Ytrehus.

-Den nest viktigste usikkerheten er at vi ikke vet hvor mange dyr som er smittet på selve Hardangervidda. Også der er det nødvendig å sette i gang med omfattende kartlegging, sier Ytrehus.

Prosjektgruppen

Prosjektgruppen bestod av:

• Bjørnar Ytrehus, VKM-medlem i faggruppen for mikrobiell økologi (faglig leder)
• Erlend Nilsen, VKM-medlem i faggruppen for fremmede organismer og handel med truede arter (CITES)
• Helge Hansen Pdf, 58 kB, åpnes i nytt vindu., ekstern ekspert fra Fylkesmannen i Trøndelag
• Atle Mysterud Pdf, 59 kB, åpnes i nytt vindu., ekstern ekspert fra Universitetet i Oslo og NINA
• Olav Strand Pdf, 56.6 kB, åpnes i nytt vindu., ekstern ekspert fra NINA
• Michael Tranulis Pdf, 57.8 kB, åpnes i nytt vindu., ekstern ekspert fra NMBU Veterinærhøgskolen
• Jørn Våge Pdf, 58.4 kB, åpnes i nytt vindu., ekstern ekspert fra Veterinærinstituttet
• Maria G. Asmyhr, VKMs sekretariat, prosjektleder

Oppdraget er godkjent av en godkjenningsgruppe som bestod av:

• Eli Rueness, faggruppen for fremmede organismer og CITES
• Knut Madslien, faggruppen for dyrehelse og dyrevelferd
• Yngvild Wasteson, faggruppen for mikrobiell økologi
• Georg Kapperud, faggruppen for hygiene og smittestoffer

Arbeidet er gjort på oppdrag fra Miljødirektoratet og Mattilsynet.