Dyrehelse og dyrevelferd

Risikovurdering av dyrevelferd ved ulike metoder for merking og sporing av oppdrettet laksefisk

Bestilt:

Rapportnr: 2016: 67

Publisert: 15.12.2016

Hovedbudskap:

Det finnes ingen kombinasjoner av metoder for å merke og spore rømt oppdrettsfisk som ikke innebærer risiko for svekket dyrevelferd. Det konkluderer Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) i en ny risikovurdering.

Det er Mattilsynet som har bedt VKM om å vurdere risiko for dyrevelferd ved merking og sporing av oppdrettsfisk.

Alle metoder innebærer håndtering

Det finnes mange metoder for å merke og spore oppdrettsfisk. Merking gjøres ofte ved at et merke festes på fisken, eller injiseres i vev eller implanteres i bukhulen. Merkene kan være synlige, som for eksempel ved fjerning av fettfinne, frysemerking, eller injeksjon av pigmenter. Ved bruk av andre metoder, for eksempel «snutemerker» og såkalte PIT-merker (Passive Integrated Transponder), trengs det en detektor for å identifisere om fisken er vill eller oppdrettet. Det går også an å se etter naturlige merker, som fiskeskjell, for å avgjøre om fisken er oppdrettet eller ikke.

Hvor anvendelig merket er, avhenger av om det kan brukes til å skille vill og oppdrettet fisk fra hverandre. Utvendige merker kan forsvinne eller bli usynlige over tid. Det er bare fettfinneklipping som er helt tydelig og varig, ettersom en fjernet fettfinne ikke vokser ut igjen.

Svekket dyrevelferd

– Alle merkemetodene innebærer at fisken må håndteres på en eller annen måte. Håndteringen vil i ulik grad stresse fisken og påføre den smerte. Derfor vil alle merkemetoder påvirke fiskens velferd, sier Stein Mortensen. Han har vært faglig leder av arbeidsgruppen og er medlem av faggruppen for dyrehelse og
dyrevelferd.

Sporingsmetoder brukes for å spore opp hvilket oppdrettsselskap eller anlegg fisken stammer fra. Hvor gode metodene er for å spore fisken tilbake, varierer.

– For å kunne identifisere rømt fisk og spore dem tilbake til oppdrettsanlegget de kom fra, er det nødvendig å kombinere merkemetode med en sporingsmetode. Vår konklusjon er at det ikke finnes noen kombinasjonsmetoder som ikke gir risiko for svekket dyrevelferd, sier Mortensen.

Kunnskapshull

Det er usikkert hvordan de ulike merkemetodene påvirker fiskens velferd. VKM understreker at det alltid vil være større risiko for svekket velferd ved merking.

Bakgrunn for risikovurderingen

Oppdrettsfisk som rømmer fra merdene er et miljøproblem. Det er fordi oppdrettsfisk kan blande seg genetisk med villfisk, og derved true det genetiske mangfoldet i ville bestander. Rømt fisk kan også spre sykdommer. Norsk forvaltning har som mål å hindre at oppdrettsfisken rømmer, og fjerne oppdrettsfisk fra hav og elver. For å nå målet, har det vært diskutert om det skal bli obligatorisk å merke all oppdrettsfisk.

Risikovurderingen er utarbeidet av en arbeidsgruppe med medlemmer fra VKMs faggruppe for dyrehelse og dyrevelferd, eksterne eksperter fra Havforskningsinstituttet og Norsk institutt for naturforskning og VKMs sekretariat.

Kontakt

Dean Basic

Prosjektleder, ph.d.

T: 45 43 20 45
Send e-post

Andre populære artikler