Risikoen for introduksjon og spredning av storfetuberkulose i Norge

Dersom sykdommen etableres, er det stor risiko for spredning både mellom husdyr og til viltlevende dyr.

Det er hovedkonklusjoner i en risikovurdering Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) har gjort for Mattilsynet.

Bakgrunn

På bakgrunn av et utbrudd av storfetuberkulose i 2022, ble VKM bedt om å utrede risikoen for introduksjon, samt risiko for spredning og etablering av sykdommen i Norge. Sykdommen rammer spesielt storfe, men finnes også hos andre dyr og mennesker. Storfetuberkulose er en kronisk sykdom som er vanskelig å diagnostisere. Derfor kan det gå måneder eller år før smittede dyr oppdages. Dette gjør det utfordrende å bekjempe sykdommen.

Konklusjoner

Med dagens svært begrensede import konkluderer VKM med at det er lite sannsynlig at storfetuberkulose blir introdusert til Norge med storfe. Siden nabolandene Sverige og Finland er fri for sykdommen, vil heller ikke migrasjon av ville dyr utgjøre en risiko for introduksjon. Men siden kilden til utbruddet i 2022 ikke er identifisert, kan det ikke utelukkes at sykdommen fortsatt finnes i Norge.

- Alpakka og lama utgjør derimot en større risiko. Disse artene er spesielt mottakelige for sykdommen og er importert til Norge også fra land der bakterien er vanlig i storfepopulasjonen. Det er derfor sannsynlig at bakterien kan introduseres til Norge med disse artene hvis importen fortsetter, sier fagansvarlig Eystein Skjerve, som har ledet arbeidet med rapporten.

Det er en stor handel og transport av levende dyr (storfe, alpakka og lama) i Norge. Om storfetuberkulose skulle etableres her, vil slik forflytning utgjøre en betydelig risiko for spredning av bakterien. Videre kan gjødsel fra smittede besetninger utgjøre en risiko for spredning til husdyr og ville dyr. I tillegg kan kontakt mellom husdyr og ville dyr, som grevling, villsvin og ulike hjortedyr, medføre risiko for spredning av sykdommen til viltbestanden.

Dersom storfetuberkulose etablerer seg i Norge, vil en kontroll- og utryddelsesstrategi kreve lang tid og store ressurser. Om sykdommen blir introdusert til og etablert i populasjoner av ville dyr, tilsier erfaring fra andre land at det vil være svært utfordrende å bli kvitt sykdommen.

- Risikoen for smitte med storfetuberkulose til mennesker er generelt lav. Veterinærer, bønder og slakteriansatte har en økt risiko for smitte. Om sykdommen etableres i Norge er den største risikoen for smitte til mennesker gjennom inntak av upasteurisert melk og melkeprodukter fra dyr, sier Skjerve.

Risikoreduserende tiltak

VKM ble også bedt om å identifisere tiltak som kan redusere risikoen for innførsel og etablering av storfetuberkulose i Norge:

• Unngå import av dyr fra land og regioner som har storfetuberkulose hos husdyr.

• Unngå import av grovfôr til Norge fra land og regioner med storfetuberkulose.

• Øke krav til testing ved handel og flytting av alpakka og lama i Norge.

• Ved utbrudd av storfetuberkulose redusere kontakten mellom husdyr og ville dyr og rutinemessig teste ville dyr (grevling, villsvin og hjortedyr).

VKM leverer uavhengige vitenskapelige vurderinger av forhold som har betydning for miljøet og helsemessig trygg mat. VKM gir ikke råd eller tar stilling til hvordan risiko skal håndteres. Vi kan utrede konsekvenser av ulike handlingsalternativer, men det er opp til oppdragsgiver å ta stilling til de risikoreduserende tiltakene som VKM har identifisert og vurdert.