Handel med krokodiller – risiko for ville bestander

En ny risikovurdering fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) viser at de tolv krokodilleartene som har blitt innført til eller utført fra Norge siden 2011, ikke er truet av internasjonal handel.

Vurderingen ble utført på oppdrag fra Miljødirektoratet, som er nasjonal forvaltningsmyndighet for Konvensjon om internasjonal handel med truede arter av vill fauna og flora (CITES) i Norge. Vurderingen skal brukes av Miljødirektoratet når de behandler søknader om innførsel og utførsel av krokodiller og krokodilleprodukter i henhold til CITES-forskriften.

VKM, som er nasjonal vitenskapelig myndighet for CITES i Norge, har undersøkt om internasjonal handel med krokodiller utgjør en trussel for artenes videre overlevelse i naturen. Det er de tolv krokodilleartene som er innført til eller utført fra Norge siden 2011 som er vurdert. Risikovurderingen for hver art er basert på kunnskap om artens biologi, miljø, forvaltning, bruksområder og handelsnivåer.

VKM konkluderer med at internasjonal handel for øyeblikket ikke er til skade for noen av de tolv artenes videre overlevelse i naturen. Artene som er vurdert er:

• Amerikaalligator (Alligator mississippiensis)
• Brillekaiman (Caiman crocodilus)
• Bredsnutekaiman (Caiman latirostris)
• Spisskrokodille (Crocodylus acutus)
• Filippinerkrokodille (Crocodylus mindorensis)
• Moreletskrokodille (Crocodylus moreletii)
• Nilkrokodille (Crocodylus niloticus)
• Ny-guineakrokodille (Crocodylus novaeguineae)
• Saltvannskrokodille (Crocodylus porosus)
• Rutekrokodille (Crocodylus rhombifer)
• Siamkrokodille (Crocodylus rhombifer)
• Dvergkaiman (Paleosuchus palpebrosus)

– Den internasjonale forvaltningen av krokodiller har vært usedvanlig velorganisert gjennom flere tiår. Derfor utgjør ikke internasjonal handel i dag en trussel selv for arter som er truet av andre grunner, som at leveområdene blir ødelagt, sier faglig leder Eli Knispel Rueness, som har ledet arbeidet.

VKM foreslår at risikovurderingene for artene gis en gyldighet på ti år, med mindre Verdens naturvernunion (IUCN) i mellomtiden skulle komme med nye vurderinger av artenes bevaringsstatus som gir grunn til økt bekymring.